(En Anbud365-kommentar) Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen er statsråd både for offentlige innkjøp og for kjøp som påvirker matvareprisene til hver og en av oss. Nå vurdere han grep på matvare-området, der det er få aktører og der en av dem særlig bruker kjøpermakten til å presse priser hos leverandøren. Det gjør også det offentlige, og det er i pakt med den grunnleggende meningen med offentlige anskaffelser. Hva velger statsråden å gjøre for å drive ned matvareprisene? Smittefaren over til det offentliges kjøpspraksis er der, så følg med!
Debatten om de angivelig høye matvareprisene og NorgesGruppens dominerende stilling på dette markedet har avstedkommet en viss interesse også hos de av oss som er mest opptatt av offentlige anskaffelser.
Blant årsakene til den oppfatning at det er dyre matvarer her i landet, konstaterer sakkyndige at leverandørene gir bedre priser til den store, dominerende enn til de mindre – enn si de som forsøker å etablere seg. Ideen med konkurranse som virkemiddel til å presse priser og heve kvalitet, kan lett forsvinne når det er få aktører og en av dem har lyktes i å bli like stor eller større enn de andre til sammen.
Bruk av kjøpermakten
Det er snakk om kjøpermakt og bruk av den. Rett nok tilsier konkurranselovgivningen at dominerende stilling ikke skal utnyttes ufordelaktig. Bruk av kjøpermakt kjenner vi også fra det offentliges anskaffelser. Stikkord er miljø, etisk handel, innovasjon, lærlinger, useriøse, innovasjon, SMB etc. Det er det offentlige som skal bruke den makten som ligger i årlige kjøp i overkant av 500 mrd, til å nå samfunnsmessige mål for det som skjuler seg bak disse stikkordene. Når alle slike krav stilles, gjenstår hvem som kan tilby å gjennomføre disse på bet mulige vilkår.
En dominerende aktør i det private markedet kan også ha slike krav, både fordi man mener det og fordi det gir et pluss til omdømmet. I tillegg kommer også andre krav – det skal jo ende med fortjeneste, det hele. Så kan man diskutere rimeligheten, men prishensynet i det offentlige heter budsjetter. Man skal ikke tjene, man skal spare. Best mulig forvaltning av fellesskapets midler til beste for dette.
Lik betraktningsmåte
Betraktningsmåten er i hovedtrekk lik i det offentlige og i det private når man skal kjøpe inn. I det offentlige har vi fått Statens innkjøpssenter, Sykehusinnkjøp og Forsvarsmateriell – alle beliggende i anskaffelsestriangelet ved Grev Wedels plass i Oslo. Oslo kommune kan sikkert få bedre vilkår ved sine kjøp enn en mindre kommune, de nevnte statlige virksomhetene enn en liten statlig etat på egen hånd. For en leverandør er det gunstigere å få en avtale der leveransen består av 100 000 stk enn 187. Da kan vilkårene bli deretter.
Slik fungerer mekanismene, intet galt i dette. Det er også slik de som gjennom dyktig forretningsdrift er blitt store eller som har mulighet til å organisere seg store, bruker den makten de har til å fremme sine interesser på best mulige vilkår. Faresignalet er om kjøpermakten blir brukt slik at de gode vilkår man får, blir så blendende at man ikke får med seg at ved neste avtaleforhandling kan det vise seg at det ikke er mer enn en leverandør.
Konkurranse trengs
Norge er et lite land i antall mennesker, men langstrakt og en logistisk utfordring rent geografisk. Det skal i så måte ganske bred rygg å kunne tilby og leve opp til landsdekkende avtaler. Selvsagt vil det alltid – for det offentlige – være en underskog som melder seg på som tilbydere i mindre, lokale konkurranser. Men skal de store innkjøperorganisasjonene tjene sitt formål, trengs konkurranse. Ved å legge opp konkurranse slik at de fremmer et mangfold – også ved neste korsvei, kan det offentlige fint ivareta dette hensynet.
Og det er her, ved diskusjonen om løsningene på utfordringene, at det offentlige og det private skiller lag. Rett nok er ikke politiske signaler nok i det offentlige, styringssignalene må ned i formalisert form før de får effekt. Og så er det en viss treghet i systemet, tidvis en ønsket treghet fra enkelte offentlige virksomheters side, vil vi tro.
Utfordring til statsråden
Dersom matvareprisene er for høye og dersom det er vanskelig for nykommere å komme inn i varmen, er det ikke like greit som i det offentlige dersom skylden legges på dominerende aktører. Det er kommet forslag om at leverandørene skal tilby samme vilkår (les: priser) til alle i dagligvarehandelen. Selvsagt kan kjøpermakten da brukes til å få andre, bedre vilkår, men innkjøpsminister Torbjørn Røe Isaksen som også er statsråd for konkurranse i det private marked, har fått en utfordring. Inngrep for å redusere bruk av kjøpermakt til beste for mer konkurranse i dagligvarehandelen er av interesse for f.eks. offentlige storhusholdninger som også kjøper. Så kan man da, retorisk, spørre om krav om like leverandørpriser bare skal gjelde for en kategori i det offentlige.
Vi har benyttet kravet om like priser fra leverandør som et eksempel for å vise at det ligger en smittefare her – en fare for at slike inngrep til beste for rimeligere matvarepriser lett kan spenne bena under det offentliges egen hovedtese for det gode kjøp – best mulig kvalitet til best mulig pris.
Bli den første til å kommentere på "Private matvarepriser og offentlige anskaffelser – mens vi venter på statsråden …"