ESPD akkurat nå: Spørsmål, frustrasjon og kreativitet

(En Anbud365–kommentar) Etter hvert som flere og flere stifter bekjentskap med ESPD–skjemaet, kommer spørsmålene, frustrasjonen og kreativiteten. Foreløpig har det ikke vært tegn til mobilisering mot skjemaet, slik som f.eks. i Danmark. Men det tok noen måneder der også før stormen brøt løs. Det minst tiltalende her hjemme så langt er utvikling av kreative metoder for hvordan man skal unndra seg ESPD ved sine anskaffelser.

Det europeiske egenerklæringsskjemaet (ESPD) skulle være et bidrag til forenkling. Det kan det nok vise seg å bli, man må bare over en kneik først, nemlig førstegangsutfyllingen. Seksjonssjef André Hoddevik i Difi sa i et intervju med Anbud365 tidligere i år at når førstegangsutfyllingen er gjennomført, vil så vel leverandører som innkjøpere se forenklingsgevinsten. Difi yter dessuten all mulig hjelp ved utfyllingen.

I Danmark er Håndværksrådet i harnisk når det gjelder utfyllingen av ESPD, og de ber Danmark sørge for at EU lemper på kravene. En kikk på regjeringens elektroniske postjournal tyder også på at ESPD–utfyllingen volder besvær.

Kreative varianter

Kreative varianter ryktes også. Så lenge ESPD bare kreves i forskriftens del III, dvs. over EU/EØS–terskelverdiene, kan det synes fristende å forsøke å komme seg under disse tersklene for å slippe bryet med ESPD. En slik oppdeling tåler ikke dagens lys, men så lenge anskaffelser under nasjonal terskelverdi hverken er kunngjøringspliktige eller i fokus hverken for Kofa eller domstolene, er risikoen for å bli straffet, ikke stor.

Et eksempel er anskaffelse av et vogntog. Prisen på et slikt kommer raskt over den nasjonale terskelverdi og anskaffelsen skal i så måte kunngjøres. Dersom man imidlertid kjøper trekkvognen for seg, likeledes hengeren og påbygget som hver sine anskaffelser, kommer man jo lett under den nasjonale terskelverdi. En fjerde anskaffelse kan jo da være selve monteringen, som så trengs.

Uformelle samtaler

Etter hva man hører i uformelle samtaler kan slikt ha skjedd, og flere mener at dette er ikke er et enestående eksempel. Apropos samtale, en leverandør fant grunn til å fortelle en gang at han hadde brukt en hel dag på utfyllingen av ESPD. Trolig kunne vedkommende ha brukt dagen til å bidra til verdiskaping.

Man skal heller ikke se bort fra en eller annen form for uhellig allianse mellom innkjøpere og potensielle leverandører her. Norge er et vidstrakt land med mange offentlige virksomheter spredt over en stor distanse. Mange miljøer er små, mange kjenner mange, og det er ikke all verdens leverandører av alt det offentlige trenger. Kjøper man biler, er det vel ikke fritt for at de samme selgerne dukker opp – gang på gang.

Unngår å klage

Selvsagt fører en slik nærhet til at alle nok kjenner hva som foregår, og da kunne man jo klage på forsøk på å unndra seg ESPD. Men der kunngjøringsplikt og åpenhet ikke finnes, der trives også fristelsene – dersom det som foregår også tjener dem. Moralen skal være høy om man i et slikt tilfelle klager – og i tillegg utsetter seg for den kjøpende virksomhets mulige misnøye.

I det store bildet er det ikke sikkert at dette er annet enn et moralsk spørsmål – viktig nok, bevares, selv om det så åpenbart er brudd på lovgivers intensjoner. Med andre ord noe man må regne med, og som er innkalkulert i de betraktningene man gjorde ved å heve den nasjonale terskelverdien ved årsskiftet.

Strafferegisteret

En annen utfordring i ESPD–sammenheng er dokumentasjon i forbindelse med avvisningsgrunner, nærmere bestemt når det gjelder om foretaket eller sentrale skikkelser i foretaket er straffedømt. Strafferegisteret inneholder nok det man trenger å vite, men kan det også ligge andre opplysninger som bør forbli en sak mellom politiet og den enkelte. I Sverige drøftes det etablering av en egen enhet som på forespørsel kan samle inn relevant dokumentasjon, og på den måten sikre et visst personvern.

Hoddevik har nok rett – først er det opp en rett ESPD–bakke, men så flater det seg ut. Aller anfang ist schwer er også et uttrykk man kan børste støv av.