(En Anbud365-kommentar) NHO har lansert Lille Doffin, som en enkel, pliktig kunngjøringsløsning for anskaffelser under den nasjonale terskelverdien. Ideen er verd en tanke, og hvis den fenger, i alle fall en utredning. Mange spørsmål er ubesvart, f.eks.: Hvorfor overlate til det offentlige når det er private i markedet som håndterer liknende løsninger? Med kunngjøringsplikt kommer ulovlige direkteanskaffelser og overtredelsesgebyr. Hvor langt ned under den nasjonale terskelverdien skal man gå? I tillegg kommer en – trolig betydelig – merbelastning på et allerede hardt presset Kofa-sekretariat.
På samme måte som da den nasjonale terskelverdien for noen år siden ble hevet fra 200 000 til 500 00 kroner har NHO kjempet imot hevingen 1. januar 2017 til – da – 1,1 mill, identisk med EU/EØS-terskelverdien. Pr. 1. januar 2018 hevet EU sine terskelverdier, bl.a. fra 1,1 til 1,3 mill, og, slik mekanismen er i EØS, fulgte de tre EFTA-landene, deriblant Norge, med. Dermed ny heving av den nasjonale terskelverdien og NHO, denne gangen med byggenæringen på lasset, tok frem roperten med sitt budskap om hvor ille det er med så høy terskelverdi: Korrupsjonsfare, hoffleverandører, kameraderi etc.
Vi kan ikke erindre å ha sett disse påstandene om hvor ille det er, dokumentert. Indikasjoner, enkelttilfeller og påstander er alt vi har å holde oss til.
En fersk NHO-undersøkelse forteller oss imidlertid at vi står overfor en utfordring i forbindelse med hevingen av den nasjonale terskelverdien. Forslaget om Lille Doffin som nå er kommet, kan derfor være verd å vurdere. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lovet på NHOs årskonferanse å se nærmere på en slik forenklet kunngjøringsløsning. Samtidig ønsket han selv å sjekke ut det aktuelle markedet, vel vitende om hva som er NHOs offisielle standpunkt. Kanskje finner statsråden at ikke alle kommuner, statlige virksomheter og deres nåværende og mulige leverandører på mindre oppdrag har samme syn som NHO.
Fatal statistikkmangel
En utfordring her som på mange andre områder innenfor offentlige anskaffelser at det er lite man vet. Statistikkmangelen er fatal, også når det gjelder omfanget av ikke-kunngjøringspliktige oppdrag. Dermed må man holde seg til meninger, antakelser, hva de sier som roper høyest, hvem som har interesse av hva etc. Ikke godt nok!
I tilknytning til forslaget om Lille Doffin har NHO altså gjennomført en undersøkelse som viser at en stor andel bedrifter lurer på hvor kunngjøringene og oppdragene er blitt av. Spesielt gjelder det de som ikke har egne salgsfolk. Det er selvsagt lettere å søke seg til et bestemt nettsted for å få oversikt enn andre muligheter enn å måtte drive «etterretning» selv.
Oppdragsgivers syn
Også oppdragsgivers syn hører hjemme her. Mange kommuner/statlige etater sender ut forespørsler om tilbud når de har oppdrag. Tysvær kommune er et eksempel på en oppdragsgiver som forsøker å variere hvem de sender forespørsler til. Det tar tid og ressurser å gjennomføre en anbudsprosess, og forenkling bidrar til å kunne allokere ressursene til mer primære oppgaver i kommunen. Også mange leverandører har klaget over hvor dyrt det er å lage tilbud etter den malen som benyttes. Forenkling er også der av det gode.
I tillegg er det faktisk, som i det private, kunderelasjoner som er så gode at begge parter er tjent med å la det fortsette slik. Bruken av ordet «hoffleverandør» er stigmatiserende og røper mangel på kunnskap om nytten av slike relasjoner. Man må ikke i utgangspunktet mistro offentlige oppdragsgivere og leverandører fordi man holder fast på gode kundeforhold. De er ikke snyltere eller skurker av den grunn. Rett nok er vel dette imidlertid en tvilsom praksis etter EUs grunnleggende prinsipper.
Ikke mange holdepunkter
I NHOs oversendelse til Nærings- og fiskeridepartementet er det ikke mange holdepunkter på hvordan Lille Doffin skal være eller bli. Rett nok er tanken at man rett og slett skal utvide kunngjøringsplikten nedover et stykke. I dag tilbyr så vel Doffin som private konkurrenter muligheter for frivillig kunngjøring. Mange og stadig flere benytter denne muligheten.
Det er en smule oppsiktsvekkende at NHO tenker å innlemme Lille Doffin i den statlige Doffin. Vel kan det se logisk og praktisk ut, men i andre sammenhenger er NHO opptatt av å si at der det er private alternativer skal ikke det offentlige etablere konkurrenter i frykt for ulike konkurransevilkår. I Sverige er det private databaser som fungerer som kunngjøringsplattformer. De sorterer under det samme anskaffelsesregimet som Norge.
Ulovlige direkteanskaffelser
Ubesvart er også spørsmålet om hva som skal skje med dem som ikke kunngjør på Lille Doffin. Der det er kunngjøringsplikt er det gjerne alvorlig å unnlate å gjøre det. Intet er verre i regeletterlevelsen enn å omgå kunngjøringsplikten. Det kvalifiserer gjerne til overtredelsesgebyr. Og det må være «ris bak speilet», ellers er det ikke tilstrekkelig press på oppdragsgiverne. Men, er det god offentlig ressursbruk at Kofa skal bruke tid og ressurser på klager på ulovlige direkteanskaffelser der oppdragets verdi er 200 000?
Nettopp ressursbruken hos Kofa er sentralt i debatten om utvidet kunngjøringsplikt, selv om den er aldri så enkel. Kofa står allerede overfor store utfordringer når det gjelder å makte å ta seg av alle sakene, som stadig også blir mer komplekse. Allerede kan nemndsekretariatet trenge tilførsel av folk. Hvilken kapasitetsutfordring i så måte innebærer Lille Doffin? NHOs innspill drøfter ikke dette.
NHO sier at Lille Doffin administrativt ikke vil koste stort. Det må det nok en betydelig grundigere utredning til for å kunne fastslå.
Bli den første til å kommentere på "God sommer – og tygg litt på NHOs forslag om Lille Doffin"